Det er grenser for alt, gjør det sikkert. Akkurat nå jeg tror jeg har kommet til dette. Et vendepunkt, et veiskille. Jeg må ta affære, er det nå eller aldri tror jeg. For slik at dette ikke kan ærlig talt ikke fortsette for lenge, da jeg dø i hver sjel. Og ville ikke jeg hadde det. Jeg skulle ønske jeg kunne uttrykke dette litt mer poetisk, men tydeligvis ikke tilhører mine talenter. Ideelt Jeg ønsker å bli en av de super-talentfulle Byron figur som kan være en handleliste å bli litteratur. Men det er ikke meg. Jeg har ikke lest nok poesi eller tilstrekkelig i det hele tatt faktisk. Eller kanskje det er like godt at jeg ikke har gjort det likevel. Risikoen er at hvis jeg hadde hatt en omfattende kunnskap om poesi og litteratur, kan jeg bare ha skapt tøff pastisjer. Kanskje jeg burde søke i alle ledig stillinger I oslo som jeg cam finne. Til slutt, kanskje jeg altså finne en jobb som kan gi meg inspirasjon til kunsten der jeg alltid har ønsket å skape.